Jeg har flere ganger tidligere forsøkt å skrive et innlegg om ekstremisme, men hver gang har jeg følt at det har vært noe som manglet, så jeg unnlot å publisere det. Jeg begynte å skrive om at fattigdom var en pådriver for muslimsk ekstremisme, men etter å ha gjort undersøkelser, samt å snakke med noen amerikanske venner som tjenestegjør i Irak, fant jeg ut at dette på ingen måte er sant: Det er ikke først og fremst de fattige i den arabiske verden som står for selvmordsbombing.
Det er middelklasseungdom. Eller i hvert fall det vi her ser på som middelklasse, og som i en del arabiske land kan bli sett på som
rike mennesker.
Det ville vært interessant å bringe på banen omfattende innsamlede data om selvmordsbombere og terrorister, men siden det finnes tre typer løgn - svart løgn, hvit løgn og statistikk - tror jeg det bare ville ført til at det ble statistikkene mine som ble gjenstand for diskusjon i stedet for bloggposten i seg selv. Derfor velger jeg å bruke
to eksempler, og så får folk si ifra om de er uenige.
For det første: Osama bin Laden (eller Ladin, eller hvordan du nå vil skrive det) er multimiliardær. Han gikk på en
eliteskole, har en velstående familie og har hatt et "lett" liv, hvis man vil kalle det dét. Det er riktig at en del av pengene hans kommer fra USA og Saudi-Arabia under S
ovjetunionens angrep på Afghanistan i støtte til motstandskampen, men med en far som
Muhammed Awad bin Laden er det ikke snakk om en fattigmann her. Bin Laden har nære bånd med den Saudi-Arabiske kongefamilien, noe som i seg selv gjør at vi snakker om en velstående mann.
For det andre: Det er veldig få anti-vestlige terrorister fra Afrika. Legg merke til at jeg snakker om
anti-vestlige - det er mye krigføring mot sivile i Afrika som ikke blir definert som terrorisme rett og slett fordi det ikke er rettet mot vesten. Kontinentet som har høyest andel muslimer i verden, og som er det desidert fattigste landet i verden, står for en forbausende liten andel av terrorister som har rammet vesten. Så hvor kommer terroristene fra? De kommer fra arabiske stater - og fremfor alt Saudi-Arabia, regionens rikeste land (som for øvrig også er der Osama bin Laden ble født). Ifølge mine venner i den amerikanske hæren er da aller fleste som blir tatt med selvmordsbomberutstyr middelklasse- eller toppklasseungdom, de aller fleste fra Syria og Saudi-Arabia. Fattige irakere deltar så å si ikke i terrorismen - det de først og fremst gjør, er å ta imot noen få dollar for å lagre våpen for terrorister. Kanskje alvorlig nok, men i et land der det er så å si umulig å skaffe seg en inntekt nok til bare å overleve, er det en risiko man er villig til å ta.
Og der mener jeg at man må innse en ting: De virkelig fattige har mer enn nok bare med å overleve. Derfor deltar de også sjelden i en slik form for terrorisme. Man må nemlig ha
tid til å tenke ut slike planer, tid en person i ekstrem fattigdom bruker på å forsøke å skaffe seg mat til seg og sin familie. En person som bruker tiden sin på å overleve, tenker ikke på hvordan han skal dø.
Men hvordan har det seg da at middelklassen, som i utgangspunktet burde være fornøyde, blir terrorister? Det er lett å si "søken etter spenning". Det er kjedelig å være middelklasse og se folk bli sprengt uten at du får være med på det, for å sette det på spissen. Men av åpenbare grunner vil ikke dette forklare alt. Det forklarer for eksempel ikke hvorfor det ikke er flere anti-arabiske terrorister fra vesten (selv om enkelte kaller USA terrorister).
Er det da Islam som er problemet? Hver gang en slik debatt kommer opp, er det noen som roper ulv - unnskyld, Islam - som årsaken til alle verdens problemer. Men igjen har vi et problem: det vi nå kaller Vesten har også bedrevet terrorisme, folkemord og forferdelige brudd på menneskerettighetene (riktignok før "menneskerettigheter" ble et reelt begrep) opp gjennom historien, men helt uten noen form for Islam eller Islamisme. I tillegg er det store, store flertall av muslimer på ingen måte innblande i noen form for terrorisme.
Da er vi inne på fundamentalisme. Fundamentalisme er, for de som ikke vet det, ikke "syke, syke mennesker som vil drepe andre mennesker", men heller syke, syke mennesker som tar alt av hellige skrifter helt bokstavelig. Grunnen til at jeg kaller slike mennesker "syke, syke", er de mener at religiøse skrifter ikke skal tolkes - men siden alle religiøse skrifter er fulle av selvmotsigelser,
må de per definisjon tolkes for at man skal vite hva som er riktig. Dessuten er enhver person som leser bibelen i dag utsatt for sosial påvirkning som er totalt forskjellig fra det som var for hundre år siden, og dermed vil man oppfatte teksten forskjellig selv om det står det samme. Er det for eksempel noen som seriøst mener at man skal "samle sammen landsbyen" for å steine en utro dame? Selv om man skulle mene at dama fortjener å steines - si at man da bor i New York City...Må man da samle sammen hele byen, eller holder det med en bydel?
Men selv om fundamentalister kan være farlige, er det nå engang sånn at det er sjelden fundamentalistiske, kriste (eller muslimske for den saks skyld) amerikanere begår terroristhandlinger. Det skjer riktignok, men veldig skjelden. Så hvorfor? De fleste amerikanere befinner seg jo i middelklassen, så hvis jeg har rett (hvilket jeg selvfølgelig har), hvorfor er det ikke flere amerikanske terrorister?
Fordi USA er en supermakt. De føler seg overlegne resten av verden og har således ikke noe selvhevdelsesbehov foruten det de kan klare innenfor sitt eget land. I Saudi-Arabia, der statusen du har når du blir født i stor grad bestemmer hvorvidt du blir vellykket (så også i USA, men da med
pengene man er født med, ikke
statusen per se), er det vanskelig for middelklassen å hevde seg.
Maslow var etter min mening helt klart inne på noe med sin
behovspyramide, der egoistiske mål knyttet til selvtillit er på nest øverste plan i pyramiden. Hvis man stadig blir fortalt om sin religiøse overlegenhet men samtidig er militært og sosialt underlegen en religiøs fiende, kan det føre til en ekstrem frustrasjon og et sterkt sinne. Man har rett og slett behov for å markere seg, og man retter det behovet og det sinnet det medfører mot makten som man mener
egentlig burde vært underlegen. Jeg må innrømme at tankene mine gikk lattermildt i Karl Marx' retning da dette "gikk opp for meg". Han var i og for seg inne på noe da han snakket om arbeidernes opprør, i et samfunn inndelt av under- og overklasse, men han overså middelklassen. Det er ikke overklassen som holder underklassen i sjakk, det er middelklassen - og nå er det middelklassens tur til å gjøre opprør.