Ekstremisme - Middelklassens Uttrykksform

Jeg har flere ganger tidligere forsøkt å skrive et innlegg om ekstremisme, men hver gang har jeg følt at det har vært noe som manglet, så jeg unnlot å publisere det. Jeg begynte å skrive om at fattigdom var en pådriver for muslimsk ekstremisme, men etter å ha gjort undersøkelser, samt å snakke med noen amerikanske venner som tjenestegjør i Irak, fant jeg ut at dette på ingen måte er sant: Det er ikke først og fremst de fattige i den arabiske verden som står for selvmordsbombing.

Det er middelklasseungdom. Eller i hvert fall det vi her ser på som middelklasse, og som i en del arabiske land kan bli sett på som rike mennesker.

Det ville vært interessant å bringe på banen omfattende innsamlede data om selvmordsbombere og terrorister, men siden det finnes tre typer løgn - svart løgn, hvit løgn og statistikk - tror jeg det bare ville ført til at det ble statistikkene mine som ble gjenstand for diskusjon i stedet for bloggposten i seg selv. Derfor velger jeg å bruke to eksempler, og så får folk si ifra om de er uenige.

For det første: Osama bin Laden (eller Ladin, eller hvordan du nå vil skrive det) er multimiliardær. Han gikk på en eliteskole, har en velstående familie og har hatt et "lett" liv, hvis man vil kalle det dét. Det er riktig at en del av pengene hans kommer fra USA og Saudi-Arabia under Sovjetunionens angrep på Afghanistan i støtte til motstandskampen, men med en far som Muhammed Awad bin Laden er det ikke snakk om en fattigmann her. Bin Laden har nære bånd med den Saudi-Arabiske kongefamilien, noe som i seg selv gjør at vi snakker om en velstående mann.


For det andre: Det er veldig få anti-vestlige terrorister fra Afrika. Legg merke til at jeg snakker om anti-vestlige - det er mye krigføring mot sivile i Afrika som ikke blir definert som terrorisme rett og slett fordi det ikke er rettet mot vesten. Kontinentet som har høyest andel muslimer i verden, og som er det desidert fattigste landet i verden, står for en forbausende liten andel av terrorister som har rammet vesten. Så hvor kommer terroristene fra? De kommer fra arabiske stater - og fremfor alt Saudi-Arabia, regionens rikeste land (som for øvrig også er der Osama bin Laden ble født). Ifølge mine venner i den amerikanske hæren er da aller fleste som blir tatt med selvmordsbomberutstyr middelklasse- eller toppklasseungdom, de aller fleste fra Syria og Saudi-Arabia. Fattige irakere deltar så å si ikke i terrorismen - det de først og fremst gjør, er å ta imot noen få dollar for å lagre våpen for terrorister. Kanskje alvorlig nok, men i et land der det er så å si umulig å skaffe seg en inntekt nok til bare å overleve, er det en risiko man er villig til å ta.

Og der mener jeg at man må innse en ting: De virkelig fattige har mer enn nok bare med å overleve. Derfor deltar de også sjelden i en slik form for terrorisme. Man må nemlig ha tid til å tenke ut slike planer, tid en person i ekstrem fattigdom bruker på å forsøke å skaffe seg mat til seg og sin familie. En person som bruker tiden sin på å overleve, tenker ikke på hvordan han skal dø.

Men hvordan har det seg da at middelklassen, som i utgangspunktet burde være fornøyde, blir terrorister? Det er lett å si "søken etter spenning". Det er kjedelig å være middelklasse og se folk bli sprengt uten at du får være med på det, for å sette det på spissen. Men av åpenbare grunner vil ikke dette forklare alt. Det forklarer for eksempel ikke hvorfor det ikke er flere anti-arabiske terrorister fra vesten (selv om enkelte kaller USA terrorister).

Er det da Islam som er problemet? Hver gang en slik debatt kommer opp, er det noen som roper ulv - unnskyld, Islam - som årsaken til alle verdens problemer. Men igjen har vi et problem: det vi nå kaller Vesten har også bedrevet terrorisme, folkemord og forferdelige brudd på menneskerettighetene (riktignok før "menneskerettigheter" ble et reelt begrep) opp gjennom historien, men helt uten noen form for Islam eller Islamisme. I tillegg er det store, store flertall av muslimer på ingen måte innblande i noen form for terrorisme.

Da er vi inne på fundamentalisme. Fundamentalisme er, for de som ikke vet det, ikke "syke, syke mennesker som vil drepe andre mennesker", men heller syke, syke mennesker som tar alt av hellige skrifter helt bokstavelig. Grunnen til at jeg kaller slike mennesker "syke, syke", er de mener at religiøse skrifter ikke skal tolkes - men siden alle religiøse skrifter er fulle av selvmotsigelser, må de per definisjon tolkes for at man skal vite hva som er riktig. Dessuten er enhver person som leser bibelen i dag utsatt for sosial påvirkning som er totalt forskjellig fra det som var for hundre år siden, og dermed vil man oppfatte teksten forskjellig selv om det står det samme. Er det for eksempel noen som seriøst mener at man skal "samle sammen landsbyen" for å steine en utro dame? Selv om man skulle mene at dama fortjener å steines - si at man da bor i New York City...Må man da samle sammen hele byen, eller holder det med en bydel?

Men selv om fundamentalister kan være farlige, er det nå engang sånn at det er sjelden fundamentalistiske, kriste (eller muslimske for den saks skyld) amerikanere begår terroristhandlinger. Det skjer riktignok, men veldig skjelden. Så hvorfor? De fleste amerikanere befinner seg jo i middelklassen, så hvis jeg har rett (hvilket jeg selvfølgelig har), hvorfor er det ikke flere amerikanske terrorister?

Fordi USA er en supermakt. De føler seg overlegne resten av verden og har således ikke noe selvhevdelsesbehov foruten det de kan klare innenfor sitt eget land. I Saudi-Arabia, der statusen du har når du blir født i stor grad bestemmer hvorvidt du blir vellykket (så også i USA, men da med pengene man er født med, ikke statusen per se), er det vanskelig for middelklassen å hevde seg. Maslow var etter min mening helt klart inne på noe med sin behovspyramide, der egoistiske mål knyttet til selvtillit er på nest øverste plan i pyramiden. Hvis man stadig blir fortalt om sin religiøse overlegenhet men samtidig er militært og sosialt underlegen en religiøs fiende, kan det føre til en ekstrem frustrasjon og et sterkt sinne. Man har rett og slett behov for å markere seg, og man retter det behovet og det sinnet det medfører mot makten som man mener egentlig burde vært underlegen. Jeg må innrømme at tankene mine gikk lattermildt i Karl Marx' retning da dette "gikk opp for meg". Han var i og for seg inne på noe da han snakket om arbeidernes opprør, i et samfunn inndelt av under- og overklasse, men han overså middelklassen. Det er ikke overklassen som holder underklassen i sjakk, det er middelklassen - og nå er det middelklassens tur til å gjøre opprør.

Sinnasmurfen!

Jeg er sinnasmurf for tiden. Jeg har ikke noen god forklaring på det. Jeg er bare i dårlig humør. Ingenting får meg i bedre humør, heller. Jeg har til og med prøvd Cola, fotball og chips, men til ingen nytte. Trening like så.

Vanligvis er jeg frekk på en måte som ikke sårer folk. Jeg er veldig bevisst på å ikke såre folk. Men i det siste har jeg prøvd å komme med småfrekke kommentarer og ender i stedet opp med å være en drittsekk. Hvis du er en av de som har opplevd det, så beklager jeg. Det er sannsynligvis ikke din feil. Mulig det er på grunn av av operasjonen. Merker jeg er litt nervøs. Dessuten er jeg dritt lei nå. Operasjon nummer åtte snart, og jeg er fremdeles ikke ferdig. Det gjør noe med motivasjonen.

Beklager at dette ikke ble morsomt. Sinnasmurfen er ikke så morsom i seg selv.

Operasjon Høvel

Da var jeg visst tilbake. Jeg har nå vært på sykehuset og informert dem om at ingenting er galt med meg overhode. Altså - rent bortsett fra beinet, da. Føler egentlig at det var totalt meningsløst å dra dit. Veldig hyggelige folk, altså, for all del, og de ga meg god informasjon - men det burde strengt tatt vært mulig å både få og gi den samme infoen over telefon. Men men. Nok en dag bortkastet.

Operasjonen er om en uke. Jeg skal være der klokka åtte, og jeg blir der til en tid mellom søndag og tirsdag - etter det får jeg ikke lov til å gå på en drøy ukes tid, kanskje lenger. Det er bare å komme på besøk, altså!

Faen så mye slit...

Mobiltelefonens Vidunderlige Verden

Beklager mangelen på redigering i denne posten, men jeg sitter nå på sykehuset og skriver dette på mobiltelefon. Jeg venter på å komme inn til kontroll der de skal bruke literne de pumpet ut av meg i går til å se om det er noen av medisinene jeg høyst sannsynlig på et eller annet tidspunk allerede har brukt kan være skadelige for min sarte kropp. Det er forbannet kjedelig å vente, og spesielt på sykehus. Jeg hater virkelig sykehus. Nesten like mye som snø. Og sykehus forsvinner ikke om våren, heller! Heldigvis kan jeg stort sett holde meg unna sykehus. Det kan jeg ikke med snøen. Jeg hater snø. Men hva er det som får dem til å tro at jeg er så skjør forresten? Greit nok at beinet mitt har blitt knust i et uvisst antall biter, men hallo! Jeg dempet en buss med beinet! Hva forventer du egentlig? Tenk hvor mange som kunne blitt drept hvis jeg ikke hadde hatt det beinet der til å ta av for støtet? Herregud, jeg er jo nærmest en helt! Poenget er dessuten at jeg kjeder meg, og at jeg syns det er fantastisk å ha nett på mobilen. Jeg bruker opera mini i stedet for dritten som følger med telefonen. Alvorlig talt-hvis det er noen av dere som av en eller annen idiotisk grunn fremdeles bruker nettleseren som fulgte med telefonen, bytt til opera. Gjør det nå. Men alvorlig talt hadde jeg kjedet ræva av meg hvis jeg ikke hadde hatt mobil med nett nå. Jeg frykter at jeg ikke får bruke verken mobiltelefon eller nett når jeg legges inn neste uke. Da blir jeg gal tror jeg. I det minste får jeg tid til å skrive! Jeg er forresten sulten. Kjenner det blir mye syting i dag. Tror kanskje jeg er litt nervøs. Mer oppdatering etter kontrollen!

Blodprøver Og Andre Prøver

I dag var jeg hos legen for å ta blodprøver. Jeg følte nesten at jeg ga blod: Så mye blod bare for noen prøver før operasjon!? Før den første operasjonen hadde jeg ikke noen prøver overhode. Som jeg vet, i hvert fall; men det skal sies at da var jeg så full av diverse dop (slapp av, alt ble satt av sykehuspersonell) at jeg ikke husker så mye. Så kanskje tappet de meg for blod da også? Tviler allikevel på det - det tar en stund å få svar på prøver, og jeg ble jo operert ganske fort. Men da var det kanskje ikke like farlig, jeg vet ikke. Men så mange? Jeg fylte opp glass etter glass, og til slutt tenkte jeg bare "jaså, er det mer igjen der?", og da vi endelig var ferdig tror jeg at jeg var blitt så hvit at jeg gikk i ett med veggen. Riktignok er veggen der gul, men dere skjønner hva jeg mener. Jeg tror jeg må begynne å gi blod. Lurt? Jeg vet ikke engang blodtypen min, men jeg tror jeg har 0-.

Meh, nå har jeg ikke mer å si. Skal komme med en oppdatering i morgen etter sykehusbesøket.

Gullstandarden - Et Latterlig Alternativ

Jeg har til stadighet fått høre at problemet i finanskrisen er at man har blåst opp valutaen. Hele problemet skal visstnok ligge i at man gikk bort fra gullstandarden. For å forklare for de som ikke vet: Før hadde en nasjons valuta verdi etter gull. En viss sum penger - la oss ta utgangspuntet i én krone - skulle representere en viss verdi i gull. Staten stilte sedlene som garanti for denne summen gull, og man skulle når som helst kunne veksle inn disse sedlene eller myntene i en tilsvarende gullverdi. Fordelen er selvfølgelig at man på denne måten ikke får inflasjon av den typen man har nå; man kunne heller ikke lånt ut penger man ikke hadde. Det kan nok virke forlokkende på mennesker som ser etter enkle forklaringer at alt som skulle til, ville vært å beholdt gullstandarden, så hadde vi aldri fått sånne problemer som dette. Og det kan godt hende at de har rett i akkurat dét; det kan godt hende at akkurat de problemene vi har i dag, ville vi ikke ha fått. Men det er andre problemer.

Gull har ingen verdi i seg selv. Gull er ikke spiselig, og det har få funksjoner annet enn som elektrisk leder og som utsmykning. Grunnen til at det har fått innpass som "betalingsmiddel", er rett og slett at det har vært sjeldent, at det har vært fint å se på, og at det ikke ruster og dermed ikke er forgjengelig. Det er altså en valuta vi verdsetter for valutaens del. Vi brukte det fordi det var lettere for en person som solgte skinn å bruke mynter, enn å måtte bytte til seg varene han trengte mot skinnene han hadde med seg - kanskje via en hel haug andre personer. Man trengte en felles valuta, noe som ikke hadde noen egenverdi og ble brukt til noe, og som samtidig ikke var så vanlig at man bare kunne plukke det opp på veien til markedet. Valget falt på gull. Etterhvert ble det imidlertid lite praktisk å måtte veie gull når man skulle en tur på butikken, og det ble laget mynter som skulle være av en viss verdi. Til slutt gikk dette over i sedler som representere en viss vekt gull - i stedet for pregingen av gullmynter til en faktisk verdi. Til sist gikk man bort ifra hele prinsippet om at valutaen skulle være verdt en viss mengde gull. Valutaen fikk en verdi i seg selv.

Men det utgjør ingen forskjell i praksis. Gull ville vært en internasjonal valuta, der de som produserte gull i bunn og grunn bare hadde trykket opp nasjonal rikdom, mens andre land ville måtte bytte til seg gull mot andre varer. Akkurat som valuta i dag. Den eneste forskjellen er at mens man før hadde en valuta som hadde garanti i gull, har man nå en valuta med garanti i statens generelle økonomi. Det er dermed opp til hver enkelt å vurdere hvor sikker økonomien er. Det er dette som sørger for svigninger i valutakurser - tilbud og etterspørsel basert på valuta som handelsvare.

Og det ville fremdeles vært inflasjon og deflasjon. Hvis man har et visst marked, la oss si tusen tonn varer av identisk verdi, for enkelhets skyld, og en viss andel gull, la oss si et tonn. Da har et kilo gull den samme verdi som et tonn av den aktuelle varen. La oss si at et gram gull er en dollar, og at denne varen derfor koster en dollar per kilo. Hvis man så klarer å utnytte naturressursene på en bedre måte, og dermed får to tusen tonn varer, så betyr dette at man har en viss mengde varer, og en viss mengde valuta (og valutaen er jo fastsatt av hvor mye gull man har), så må én av to ting skje: Enten må man tilføre mer valuta på annet grunnlag, eller så vil valutaen bli verdt halvparten så mye - for plutselig skal jo et tonn gull brukes til å betale for to tusen tonn varer. Hvis man fremdeles skal ha en dollar for en kilo av den aktuelle varen, så har man bare valuta til halvparten av varene hvis en dollar fremdeles skal representere et gram gull. Man må altså enten bare få en halv dollar per kilo, eller man må få to dollar for et gram gull. Dette er bare for å ha nok valuta til å betale for de aktuelle varene. Med andre ord: Man får inflasjon. Akkurat som i dag.

Jeg prøver ikke å late som jeg vet hva som skal til for å komme seg ut av dagens finanskrise. Men gullstandarden er uansett ikke en løsning.

Smakens Forfall?

Alt var så mye bedre før. Det er en parole som går igjen hos de eldre. I hver eneste generasjon. Jeg har lenge tenkt at den dagen jeg ser rundt meg og tenker at alt var så mye bedre før, den dagen har jeg virkelig blitt gammel. Derfor ble jeg nesten deprimert for noen dager siden, da jeg leste en artikkel som omhandlet mp3-lyd i VG: Det står at ungdom foretrekker mp3-lyd.

For å forklare: mp3-lyd er komprimert lyd, der en del av informasjonen er fjernet fra filene. Som en stor fan av SACD gjorde det vondt å lese at ungdom faktisk foretrekker lyd av dårligere kvalitet. Ren lyd ble med andre ord sett på som mindre behagelig enn komprimert, og til tider noe forvrengt, lyd. For meg er det komplett uforståelig. Noe av gleden jeg finner i å høre på musikk, er å se for meg lydbildet - det være seg om jeg hører på Arctic Monkeys eller på Röyksopp - så hvordan noen kan synes at det er positivt for lyden å fjerne detaljer virker merkelig for meg.

Det samme gjelder ting som Grandiosa. "Grandis" er Norges mest kjøpte pizza. Den består av papp, smeltet gulfett og rosafarget meldeig - nå med og uten røde plastbiter. Den kan være grei å spise når man er fyllesyk og bare trenger å få i seg mat som ikke smaker spesielt mye, men det kan vel knapt kalles en kulinarisk opplevelse. Det finnes mange ferdigpizzaer som er bedre, og ikke minst: Det tar like lang tid å lage seg en egen pizza som er mye bedre. Kjøp en ferdig bunn, legg på det du vil - og vips! En god pizza. Men mange foretrekker Grandiosa. De foretrekker mangelen på smak. De foretrekker følelsen av papp og plast fremfor ordentlig pizza. Mennesker er merkelige.

Det kanskje verste eksempelet fikk jeg mens jeg bodde i USA. Vi var en vennegjeng som var på "state fair" i Iowa, og der var det en bonde som sto og solgte - blant annet - ferske jordbær. En av kameratene mine nevnte at han aldri hadde smakt ferske jordbær, og jeg kjøpte straks en kurv til hver av oss. Reaksjonen hans overrasket meg. Han sa: "Hmm...de var ikke så verst til å være frukt" [de er strengt tatt bær, men ja...] "men de smakte ikke skikkelig jordbær". Og ja, jeg er klar over at han ikke snakker norsk, og at dette derfor ikke er et direkte sitat. Han foretrakk altså sukkertøy med jordbærsmak fremfor jordbær, og ikke bare dét: Han syns jordbær smakte mindre naturlig enn kunstig jordbærsmak. Jeg visste ikke hva jeg kunne si.

Samtidig vet jeg jo at mange eldre foretrekker LP-plater på grunn av nostalgien man får av knitringen. Det er ikke noen tvil om at LP gir en veldig korrekt gjengivelse av lyd, for all del, men man får ikke fullt utbytte av det med mindre man har en god platespiller - og med mindre LPen er støvfri. Alikevel hører jeg folk si at det er så "koselig" med knitringen fra de gamle, støvete platene som spilles på relativt dårlige platespillere. Det er med andre ord lite som har forandret seg.

Kanskje er det jeg som er for kresen som liker ren lyd, fersk frukt og pizza laget fra bunnen. Kanskje er det samfunnet som forandrer seg for fort til at jeg klarer å følge med.

Kanskje jeg rett og slett begynner å bli voksen.

Operasjon, Hvile og Påskeferie

I går ettermiddag ble jeg oppringt av sykehuset, som til min store glede kunne opplyse om at jeg har fått fastsatt operasjonsdato. And there was much rejoice. Så opprømt spurte jeg selvfølgelig om når denne berømte operasjonen skulle finne sted. Jeg regnet med at jeg kom til å få en eller annen dato i mai, i og med at sist jeg hadde fått time til kirurg, tok det drøyt to måneder. Dengang ei. Neste torsdag er fasiten, altså den 26. mars. Gåeh? Lurt! Jeg får altså reparert hæl og kne i god tid til bikini- og volleyballsesongen. So far so good.

Men problemet er selvfølgelig at jeg er nødt til å holde meg i ro i to uker fra operasjonsdatoen. Jeg får ikke gå med sko overhode, og jeg skal gå så lite som mulig. Det betyr at trysiltur i påsken utgår med skyhøye kneløft. Eller - så veldig høye får de ikke blitt. Jeg skal i bunn og grunn ikke løfte knærne så mye. Det er mulig at jeg får reist opp siste helgen, men jeg tviler.

Alt besøk tas imot med takk :)

Jeg Elsker Å Ha Rett

Jeg skal innrømme at jeg liker når jeg har rett. Og spesielt liker jeg det når jeg uttrykker min mening om en sak jeg engasjerer meg for, og så blir blåst av uten argumenter fra motparten. Dette skjedde etter mitt siste innlegg om feminisme, der jeg argumenterte for at feminister må slutte å syte over lønnsforskjeller mellom "manneyrker" og "kvinneyrker" og heller innse at hovedgrunnen til lønnsforskjellene ikke er fordi kvinner jobber i de yrkene, men fordi de er overrepresenterte i offentlig sektor - noe som gir dem en jobbsikkerhet folk i privat sektor bare kan drømme om. Jeg påpekte at man kom til å få se at finanskrisen i veldig stor grad kom til å gå ut over menn, og spesielt "manneyrker", som er mye mer konjunkturstyrte og risikable. Lisbeth Normann var på ingen måte uhøflig, men å avspise meg med en kommentar der hun sier at det er flott med engasjement om en viktig sak, men at vi er uenige om både realitetene og virkemidlene - uten å forklare hvordan hennes "realitet" overhode har bunn i virkeligheten eller hennes "virkemidler" kan forsvares -det er rimelig latterlig. Ikke et eneste argument.

Derfor var det ekstra deilig å se forsiden av Dagsavisen i dag: "Menn Rammes Hardest Av Krisen". Jeg syns selvfølgelig det er forferdelig at så mange mister jobben, ikke misforstå. Nedgangstider som denne går ut over mange, mange mennesker som hadde fortjent en jobb, og jeg prøver ikke å bagatellisere dette på noen som helst måte. Men jeg hadde altså rett - og det før jeg hadde sett noen som helst statistikker på dette. Det burde imidlertid ikke være noe sjokk: Vi har et visst antall velferdstilbud i Norge, som krever en viss arbeidsstokk. I og med at denne drives av staten, vil den opprettholdes så lenge det kan skaffe velgere. Og det kan det i aller høyeste grad. En bedrift har ikke samme luksusen: Går den med underskudd, er man nødt til å fatte tiltak. Kvinner rammes ikke på langt nær i like stor grad, siden mange flere kvinner enn menn har valgt sikre fremfor lukrative yrker.

Jeg har i utgangspunktet ikke noe imot at kvinner og menn har lik snittlønn. Selvfølgelig har jeg ikke det. Jeg håper at kvinner når omtrent samme lønnsnivå som menn, og jeg håper irakere oppnår omtrent samme lønnsnivå som etniske nordmenn - selv om jeg innser at veien der er enda lengre enn tilfellet er for kvinner. Men da må man innse at man ikke kan få i pose og sekk: Man kan ikke både få sikkerheten fra offentlig sektor og lønnen fra privat sektor. Når man går inn i det private tar man en risiko, og den risikoen må belønnes på en eller annen måte.

På slutten av forrige blogginnlegg om feminisme skrev jeg:

"Siden Lisbeth Normann er så god på å holde rede på statistikk, så kan hun kanskje svare på følgende spørsmål: Hvor mange ansatte i offentlig sektor har mistet jobben i Norge etter finanskrisen? Hvor mange i privat sektor? Og ikke minst: Hvor stor andel av dem er kvinner? Jeg tror du vil finne at svaret gjenspeiler risikoen man tar ved å velge et "manneyrke"."

En knusende seier? Jeg tror artikkelen taler for seg selv.

Religiøsitet og Objektiv Moral

[Dette er egentlig søndagens bloggpost]

Jo mer historie jeg leser, jo mer misliker jeg fanatisme. Det er relativt uvesentlig hvilken type fanatisme det er snakk om - om den er politisk, religiøs, rasemessig eller hva som helst; problemet med fanatisme er at det får folk til å følge en eller annen form for dogma, der all rasjonell tankegang blir sett bort fra. Utøveren av dogmaet vil hevde å ha den eneste rette moral, og alle som er motstandere er derfor onde, dumme eller i det minste uvitende. De hevder å ha en sann, objektiv moral.

Det finnes mange objektive sannheter i verden. Blant annet er det objektivt sant at 2+2=4, at jorda går rundt sola, og mye mer. Det aller meste som er objektivt sant, er vitenskapelig. Moral lar seg vanskelig bevise på samme måte; man kan argumentere for og imot moralske syn, men det er fryktelig vanskelig å vise til "overlegen" moral ved empiriske forsøk, for å si det på den måten.

Religiøse mennesker som hevder å ha den "rette" moral, løser dette problemet på en elegant, om enn utilfredsstillende, måte: De hevder at alle mennesker har en viss moralsk ledesnor som sier oss at noe er galt eller rett helt automatisk; dette er noe Gud har plantet i oss, og lovene han ga oss i form av bibelen er "den ene rette" moralen. Gud er med andre ord "garantiseddelen" for et objektivt moralsyn. Subjektiv moral, mener man, er farlig. Bare ved å følge Guds objektive morallover, vil samfunnet bestå og moralen seire.

Det er selvsagt mulig å påpeke sirkelargumentet her, med Guds eksistens og bibelens ufeilbarhet, men det har mange gjort før meg, og på en mye bedre måte enn jeg mistenker at jeg ville være i stand til å ytre selv. Et større problem er faktisk at de kaller moralen fra Gud "objektiv". For så snart moralen kommer fra noe eller noen, er den subjektiv; spesielt gjelder dette hvis den ikke begrunnes, bare forsvares fra autoritet: "Gud sier det, derfor er det slik".

Det dummeste argumentet blir allikevel når man hevder at det er viktig å følge Guds moral på grunnlag av at den er uforanderlig og derfor skaper grobunn for stabilitet i samfunnet. Bibelen er full av selvmotsigelser når det gjelder hva som er rett og galt; det nye testamentet spesielt strider i veldig stor grad med det gamle testamentet. Hvis det er sånn at Gud er ufeilbarlig, og Guds moral er uforanderlig, hvorfor bestemte Gud seg for å forandre det perfekte moralsystemet? Og hvis det er sånn at det er Jesus' morallære vi skal følge - hvorfor laget ikke Gud de morallovene med én gang? Eller for den saks skyld: Hvor i det nye testamentet - sett bort ifra Pauls brev til de forskjellige menighetene - finner man noe negativt om homofili? Hvor kan man høre Jesus si noe om dette?

Det virker nesten umulig å påpeke dette til en religiøs fundamentalist og få et ålreit svar. Det vanligste svaret er: "Hvis du mener at det ikke finnes noen objektiv moral, hva er det da som hindrer deg fra å gå amok og drepe alle du ikke liker, stjele det du vil ha, og voldta kvinner du har lyst på? Du har jo ikke en høyere moral å svare til?" Til det har jeg ett svar: Hvis det eneste som hindrer deg fra å stjele, voldta og drepe er at du er redd for Guds straff, da har du store problemer, og du bør søke profesjonell hjelp. Det som hindrer meg er for det første samvittighet (som forøvrig kan forklares evolusjonsbiologisk) og for det andre en visshet om at et samfunn ikke kunne fungert om alle gikk rundt og drepte, voldtok og stjal som de selv ville. Og sist, men ikke minst: Jeg har ikke lyst. Rett og slett.

Det mest vesentlige her er poenget med et fungerende samfunn. Vi hadde regler så vi ikke løp rundt og drepte, voldtok og stjal lenge før Norge ble et kristent land, og andre land har hatt det samme. Man har innsett at for at mennesker skal være i stand til å leve i nærheten av hverandre, trenger man leveregler som vil kunne være almenne. Alle vil kanskje ikke være enige i alle reglene, men man inngår kompromisser og kommer frem til en løsning alle som bor der i stor grad kan enes om. Det er slik man får et rettssamfunn.

Selvfølgelig velger vi moralen som passer oss best - men ikke bare oss, men de rundt oss. Dette gjelder alle, også religiøse mennesker: Ingen i Norge steiner lenger utro kvinner eller homofile menn; ingen i Norge vil argumentere at det er akseptabelt med slaveri, selv om det står det i bibelen; ingen i Norge vil forsøke å gjenninføre heksebrenning, selv om det i både bibelen og koranen står "en heks skal du ikke la leve". De religiøse, som hevder at Guds moral er "ufeilbar" og "perfekt", velger samtidig vekk de moralske lovene de ikke er enige i. Akkurat som resten av oss. Vi har forskjellig syn på rett og galt; det er sånn et samfunn forandrer seg. Moralen er subjektiv, og den er i konstant forandring. Og godt er det. Det er heldigvis fullstendig mulig å få et velfungerende samfunn uten å måtte spørre om råd fra Skybert og enhjørningene hans.