Jeg Elsker Å Ha Rett

Jeg skal innrømme at jeg liker når jeg har rett. Og spesielt liker jeg det når jeg uttrykker min mening om en sak jeg engasjerer meg for, og så blir blåst av uten argumenter fra motparten. Dette skjedde etter mitt siste innlegg om feminisme, der jeg argumenterte for at feminister må slutte å syte over lønnsforskjeller mellom "manneyrker" og "kvinneyrker" og heller innse at hovedgrunnen til lønnsforskjellene ikke er fordi kvinner jobber i de yrkene, men fordi de er overrepresenterte i offentlig sektor - noe som gir dem en jobbsikkerhet folk i privat sektor bare kan drømme om. Jeg påpekte at man kom til å få se at finanskrisen i veldig stor grad kom til å gå ut over menn, og spesielt "manneyrker", som er mye mer konjunkturstyrte og risikable. Lisbeth Normann var på ingen måte uhøflig, men å avspise meg med en kommentar der hun sier at det er flott med engasjement om en viktig sak, men at vi er uenige om både realitetene og virkemidlene - uten å forklare hvordan hennes "realitet" overhode har bunn i virkeligheten eller hennes "virkemidler" kan forsvares -det er rimelig latterlig. Ikke et eneste argument.

Derfor var det ekstra deilig å se forsiden av Dagsavisen i dag: "Menn Rammes Hardest Av Krisen". Jeg syns selvfølgelig det er forferdelig at så mange mister jobben, ikke misforstå. Nedgangstider som denne går ut over mange, mange mennesker som hadde fortjent en jobb, og jeg prøver ikke å bagatellisere dette på noen som helst måte. Men jeg hadde altså rett - og det før jeg hadde sett noen som helst statistikker på dette. Det burde imidlertid ikke være noe sjokk: Vi har et visst antall velferdstilbud i Norge, som krever en viss arbeidsstokk. I og med at denne drives av staten, vil den opprettholdes så lenge det kan skaffe velgere. Og det kan det i aller høyeste grad. En bedrift har ikke samme luksusen: Går den med underskudd, er man nødt til å fatte tiltak. Kvinner rammes ikke på langt nær i like stor grad, siden mange flere kvinner enn menn har valgt sikre fremfor lukrative yrker.

Jeg har i utgangspunktet ikke noe imot at kvinner og menn har lik snittlønn. Selvfølgelig har jeg ikke det. Jeg håper at kvinner når omtrent samme lønnsnivå som menn, og jeg håper irakere oppnår omtrent samme lønnsnivå som etniske nordmenn - selv om jeg innser at veien der er enda lengre enn tilfellet er for kvinner. Men da må man innse at man ikke kan få i pose og sekk: Man kan ikke både få sikkerheten fra offentlig sektor og lønnen fra privat sektor. Når man går inn i det private tar man en risiko, og den risikoen må belønnes på en eller annen måte.

På slutten av forrige blogginnlegg om feminisme skrev jeg:

"Siden Lisbeth Normann er så god på å holde rede på statistikk, så kan hun kanskje svare på følgende spørsmål: Hvor mange ansatte i offentlig sektor har mistet jobben i Norge etter finanskrisen? Hvor mange i privat sektor? Og ikke minst: Hvor stor andel av dem er kvinner? Jeg tror du vil finne at svaret gjenspeiler risikoen man tar ved å velge et "manneyrke"."

En knusende seier? Jeg tror artikkelen taler for seg selv.