Ja, det mener jeg. Til forskjell fra "Feminister og Tomflasker"-posten, er jeg helt 100% seriøs når jeg skriver dette. Altså - det er ikke sikkert at alt jeg skriver her er seriøst - sannsynligvis ikke - men overskriften står jeg for.
Det perfekte eksempelet er en reklame jeg leste i dag. Eller strengt tatt, siden klokka nå er ti over halv ett, leste jeg den først i går. Den heter "Med et pennestrøk kan lønnsgapet minskes". For det første kan man selvfølgelig minske alle lønnsforskjeller med et pennestrøk - staten kan jo bare tvinge gjennom lik lønn for alle - men det man her da snakker om, er at kvinner i Norge i snitt tjener 85% av hva menn gjør. "For de i kvinnedominerte yrker med høy utdanning" (hvordan kan forresten et yrke ha høy utdanning??) er visst forskjellen enda større - der tjener kvinnene 80% av hva menn gjør. Nå skriver ikke Lisbeth Normann verken hva som er et "kvinnedominert yrke" (gjelder det også der man har 51% kvinner, eller hvor går da grensen?) eller hva som menes med "høyere utdanning" (høyere enn VGS? Alle bachelor-fag?), og hun gir heller ingen kilder, så jeg skal ikke diskutere validiteten av påstanden hennes. Det jeg derimot skal kommentere, er konklusjonene.
Som sagt innledningsvis, er det selvfølgelig helt riktig at staten kan redusere - ja faktisk viske ut - forskjellene i lønnsnivå. Staten er den eneste aktøren som lovlig kan bruke vold, så til syvende og sist kan de tvinge alle til å ha samme lønn. Dette er jo for eksempel en av basisene til kommunismen. Det er selvfølgelig ikke dette de er etter - de vil rett og slett at kvinner og menn skal ha lik lønn i snitt.
Jeg vil her påpeke at det er andre befolkningsgrupper som burde føle seg mye mer tråkket på. Hva med innvandrere med høyere utdanning? Eller homofile som blir trakkasert ut av arbeidsplassen? Hvordan har det seg at kampen om likestilling så til de grader handler om kjønnskamp når Norge har blitt kåret til verdens mest likestilte land? Et forslag: Se på all diskriminering - uansett om det er på bakgrunn av kjønn, legning, hudfarge eller navn - som et onde og bekjemp det i sin helhet. Å bare kjempe for seg selv på måten Normann gjør nå er moralsk forkastelig, og like egoistisk som hun indirekte klandrer menn for å være.
Legg merke til, hvis du gidder å lese artikkelen, at hun nevner noe fra USA:
"Den første loven Barack Obama skrev under på som ny president, handlet om likelønn. Med et pennestrøk gjorde han det ulovlig å lønnsdiskriminere på bakgrunn av kjønn på samme arbeidsplass. Obama har tatt likestillingssinken USA et steg videre. I Norge kan Regjeringen signere likelønnskommisjonens innstilling før valget – med et pennestrøk kan de trekke Norge et steg videre. Vil de det?"
For det første: Obama skrev altså under på en lov som allerede eksisterer i Norge. Det er allerede lover mot å lønnsdiskriminere på bakgrunn av kjønn. Måten det blir fremstilt på, virker det nesten som om hun sier "dette er noe vi også burde gjøre i Norge!" Dette er ganske sikkert bevist, spesielt siden hun i etterkant godt kan si "alvorlig talt, dette er bare et eksempel på at fremskritt kan komme med et pennestrøk".
For det andre: Jeg håper virkelig at regjeringen ikke vil "trekke Norge et steg videre", som hun så pent sier. Det hun i bunn og grunn vil, er at yrker som er kvinnedominert, skal få statsstøtte i form av lønn til de kvinnelige ansatte - eventuelt at kvinnedominerte yrker skal få lønnsøkning utelukkende fordi de er kvinnedominerte yrker.
Hvordan er dette ikke kjønnsdiskriminering?
Hvordan har det seg at diskriminering er greit, så lenge det er ens egen side som tjener på det? Jeg syns ingen form for diskriminering er greit - ei heller kjønnsdiskriminering. Derfor reagerer jeg med vantro på en slik uttalelse. Grunnen til at sykepleiere tjener dårlig, er at de er i offentlig sektor. Lærere likeså. De har få studiepoeng, og de jobber for staten - som ikke kan konkurrere med det private næringlivet.
Obama gjorde en viktig ting da han forbød diskriminering. Men han har gjort noe annet også: Han har sagt til den afroamerikanske befolkningen i USA at de har ansvar for å dra seg selv opp. Alt de kan gjøre er å legge til rette for alle borgere - det er opp til hver enkelt å benytte seg av mulighetene. I Norge har vi gratis skolegang ut universitetet, hvis du ser bort ifra en nærmest symbolsk semesteravgift og utgifter til skolemateriell. Man kan med andre ord bli hva man vil hvis man er flink nok. Hadde Normann vært ærlig interessert i kampen for likestilling mellom kvinner og menn, hadde hun i stedet for å be om tre milliarder til "utjevning av kjønnsforskjeller" bedt instendig om at flere kvinner utdannet seg til ingeniører og færre til sykepleiere - for når mangelen blir stor nok, går lønnen opp. Se bare på lærerne. Det kan hun selvfølgelig ikke gjøre; hun er jo selv sykepleier. Man er seg selv nærmest.
Det er også en annen ting som ikke blir nevnt av Normann - eller noen andre feminister - i denne "kampen": Sikkerhet. Når man jobber i offentlig sektor, spesielt offentlig helse- og utdanningssektor, har man en sikkerhet om at man vanskelig kan sparkes. Offentlig ansatte har så mange rettigheter, og er så godt organisert, at det i seg selv ville gjort det vanskelig å si opp noen - og når man i tillegg bor i verdens rikeste land, er en jobb for staten den sikreste man kan få. Så det man gjør når man velger offentlig sektor, er at man velger bort høy lønn til fordel for sikker ansettelse.
Siden Lisbeth Normann er så god på å holde rede på statistikk, så kan hun kanskje svare på følgende spørsmål: Hvor mange ansatte i offentlig sektor har mistet jobben i Norge etter finanskrisen? Hvor mange i privat sektor? Og ikke minst: Hvor stor andel av dem er kvinner?
Jeg tror du vil finne at svaret gjenspeiler risikoen man tar ved å velge et "manneyrke".
lørdag 7. mars 2009
fredag 6. mars 2009
Meningen Med Livet
Mennesket er merkelig. Vi undrer oss over ting som hvor universet kom fra, hvilke stoffer verden er bygget opp av, og ikke minst hva meningen med livet er. Dette er spørsmål religion har prøvd å besvare, og mange av spørsmålene vi tidligere hadde rundt dette temaet, er nå besvart av vitenskapen.
Men ikke det kanskje viktigste, nemlig hva som er meningen med livet. Og det er ikke så rart: Meningen med livet kan vanskelig måles i tall og tegn. Det er et filosofispørsmål, og som all filosofi er den ikke bare vanskelig å enes om, men ofte også vanskelig å forstå.
Religiøse mennesker mener ofte at meningen med livet er å følge Gud. Dette er spesielt tydelig i monoteistiske religioner – og da særlig Abrahamsreligionene – men også i flere andre ployteistiske religioner er meningen med livet sidestilt med å følge gudenes vilje.
På den andre ekstreme enden av skalaen har man naturalister, som vil si at meningen med livet er enkelt: Det handler om avkommet, altså å få barn og sørge for at barna dine også får barn. Det handler om arv, og kun dét.
Problemet med begge sidene er at mennesket ikke har noen egenverdi: I religionen er det Gud som er verdien, og vår evne til å bestrebe verdiene som er målestokken for hvor vellykkede vi er i å finne meningen med livet; naturalismen sier at mennesket – som alle andre dyr – bare eksisterer for å reprodusere, og det tar da ikke hensyn til menneskets evne til abstrakte tanker.
Jeg hadde egentlig ikke lyst til å skrive om meningen med livet. Det er tungt stoff, og det kan lett bli ekstremt langt og ekstremt kjedelig. I tillegg er jeg lat. Kanskje særlig det siste. Jeg har gått mange runder med meg selv for å komme til standpunktet jeg har nå, og det kan godt hende at det forandrer seg igjen – mest sannsynlig gjør det nok det.
Derfor juksar me litegranne og skriver en kortversjon! Greit, så er den ikke så jævlig kort, men det er fordi jeg prater mye svada. Life sucks, get a fucking helmet som det så godt heter på pent norsk.
Så hva mener jeg er meningen med livet? Eller rettere sagt: Hva er meningen med livet? (Jeg har jo alltid rett.) Vel, kort fortalt dukket det opp i hodet mitt en gang jeg satt og tenkte over skjebnen. Jeg tror ikke på forutbestemthet, men det har vært tider der det føles som om noe var ment å hende. På det tidspunktet begynte jeg å tenke på om skjebnen var en guide, og at meningen med livet var å følge hintene skjebnen ga deg! Problemet med dette er at jeg er for opptatt av at ting skal være logisk. Jeg tror ikke på ting som ikke kan testes, eller som i det minste kan vise til noe helt grunnleggende logisk. En «skjebne» er ikke noe jeg føler at jeg kan gå god for. Men tanken på å ta hint fra livet rundt seg, den syns jeg var så god at den MÅTTE inn i mitt eget syn på meningen med livet.
Etter mye om og men kom jeg da altså frem til at meningen med livet er å ha det godt. Det er å nyte det livet har å by på, og å bli lykkelig. Så hvordan blir man lykkelig? Det varierer fra person til person. Men felles for alle mener jeg er dette: Man må være rasjonell egoist. Det vil si: Man gjør ikke det man har lyst til (droppe å lese, spise 25 hamburger hver dag), men det man mener at man får mest ut av (trene, lese, slappe av når man er sliten, kose seg når man har behov for det). Det høres kanskje enkelt ut – og det er det i og for seg også – men det er allikevel mange som ikke gjør det. Jeg er selv heller ikke flink til det alltid. Hvis man følger drømmen man har, om den så er å danse lambada på en elefant, så bli man lykkelig. Og finner man underveis noe man heller vil gjøre, så gjør da det. Man må bare innse at man må ta et rasjonelt valg, altså tenke over hva man gjør, og hvordan det vil påvirke ens liv.
Å late seg på sofaen hver dag i 20 år er ikke rasjonell egoisme. Det er bare egoistisk latskap :)
Men ikke det kanskje viktigste, nemlig hva som er meningen med livet. Og det er ikke så rart: Meningen med livet kan vanskelig måles i tall og tegn. Det er et filosofispørsmål, og som all filosofi er den ikke bare vanskelig å enes om, men ofte også vanskelig å forstå.
Religiøse mennesker mener ofte at meningen med livet er å følge Gud. Dette er spesielt tydelig i monoteistiske religioner – og da særlig Abrahamsreligionene – men også i flere andre ployteistiske religioner er meningen med livet sidestilt med å følge gudenes vilje.
På den andre ekstreme enden av skalaen har man naturalister, som vil si at meningen med livet er enkelt: Det handler om avkommet, altså å få barn og sørge for at barna dine også får barn. Det handler om arv, og kun dét.
Problemet med begge sidene er at mennesket ikke har noen egenverdi: I religionen er det Gud som er verdien, og vår evne til å bestrebe verdiene som er målestokken for hvor vellykkede vi er i å finne meningen med livet; naturalismen sier at mennesket – som alle andre dyr – bare eksisterer for å reprodusere, og det tar da ikke hensyn til menneskets evne til abstrakte tanker.
Jeg hadde egentlig ikke lyst til å skrive om meningen med livet. Det er tungt stoff, og det kan lett bli ekstremt langt og ekstremt kjedelig. I tillegg er jeg lat. Kanskje særlig det siste. Jeg har gått mange runder med meg selv for å komme til standpunktet jeg har nå, og det kan godt hende at det forandrer seg igjen – mest sannsynlig gjør det nok det.
Derfor juksar me litegranne og skriver en kortversjon! Greit, så er den ikke så jævlig kort, men det er fordi jeg prater mye svada. Life sucks, get a fucking helmet som det så godt heter på pent norsk.
Så hva mener jeg er meningen med livet? Eller rettere sagt: Hva er meningen med livet? (Jeg har jo alltid rett.) Vel, kort fortalt dukket det opp i hodet mitt en gang jeg satt og tenkte over skjebnen. Jeg tror ikke på forutbestemthet, men det har vært tider der det føles som om noe var ment å hende. På det tidspunktet begynte jeg å tenke på om skjebnen var en guide, og at meningen med livet var å følge hintene skjebnen ga deg! Problemet med dette er at jeg er for opptatt av at ting skal være logisk. Jeg tror ikke på ting som ikke kan testes, eller som i det minste kan vise til noe helt grunnleggende logisk. En «skjebne» er ikke noe jeg føler at jeg kan gå god for. Men tanken på å ta hint fra livet rundt seg, den syns jeg var så god at den MÅTTE inn i mitt eget syn på meningen med livet.
Etter mye om og men kom jeg da altså frem til at meningen med livet er å ha det godt. Det er å nyte det livet har å by på, og å bli lykkelig. Så hvordan blir man lykkelig? Det varierer fra person til person. Men felles for alle mener jeg er dette: Man må være rasjonell egoist. Det vil si: Man gjør ikke det man har lyst til (droppe å lese, spise 25 hamburger hver dag), men det man mener at man får mest ut av (trene, lese, slappe av når man er sliten, kose seg når man har behov for det). Det høres kanskje enkelt ut – og det er det i og for seg også – men det er allikevel mange som ikke gjør det. Jeg er selv heller ikke flink til det alltid. Hvis man følger drømmen man har, om den så er å danse lambada på en elefant, så bli man lykkelig. Og finner man underveis noe man heller vil gjøre, så gjør da det. Man må bare innse at man må ta et rasjonelt valg, altså tenke over hva man gjør, og hvordan det vil påvirke ens liv.
Å late seg på sofaen hver dag i 20 år er ikke rasjonell egoisme. Det er bare egoistisk latskap :)
Jah Så Nei Så Ja Det Var Nei....
Noen andre enn meg som har lagt merke til at det norske språket er i forfall? Ingen som biter seg merke i uttryk som "hvem bil er din?" (eventuelt "kæm bil" hvis du kommer fra feil del av landet), eller "når jeg var femten [...]", eller "jeg skal prøve og komme", eller "jeg spiser ananas ringer nå". Den siste varianten er forøvrig verst. Jeg får lyst til å sette inn et semikolon eller punktum for å se om de som skriver det forstår hva problemet er.
Jeg har funnet min sjelevenn når det gjelder dette. Vi er så gale at vi faktisk kan gå rundt i en by og se etter orddelingsfeil på skilt. Her er noen av de vi har funnet:
- Hjemme laget
- Hette genser
- Super salg
- Ananas biter
- Kamera overvåket (nesten en VG-overskrift - bare få med "prøverom")
- Tippe kommisjoner (denne er spesielt grov siden det heter kommisjonær)
og sist, men ikke minst:
- Synonym ordliste
Den siste er spesielt bra. Vi har da en ordliste, på norsk, med orddelingsfeil i tittelen. Jeg får rett og slett vondt. Hva er GALT med oss?
Jeg tror det begynte med en unnskyldning. Jeg tror det begynte dagen vi godtok "skjøre" i stedet for "kjøre" på østlandet. Likegyldigheten til språket spredte seg som ild i tørt hvetebrød, og før vi visste ordet av det reagerte ikke lærerne lenger på setninger som "hvem side skal vi lese til i morgen?" og "vet du, når jeg kom hjem i går [....]".
En annen ting som jeg ikke har tenkt så mye på før, men som jeg har begynt å legge merke til i det siste, er hvor mye nordmenn generelt bruker uttrykket "øøh.." eller "eeh..." mens de snakker. Dette gjelder forøvrig meg også. Grunnen at jeg la merke til det, var at jeg snakket med en venninne fra England på telefon, og etter omtrent ett minutt sa hun "jesus, Steffen, would you STOP going "eemmmm..." all the fucking time??".
Da jeg var 13, hadde jeg et nyttårsforsett om at det skulle bli det siste året jeg hadde nyttårsforsett - og det har jeg holdt. Derfor skal jeg begynne med en ny tradisjon: Hver 1. april skal jeg ha et nytt forsett - og hvis jeg ikke klarer å holde det, er det en aprilspøk! Lurt? :)
I år skal jeg - fra første april - slutte å si "øøøh" og "eeehm".
Så får vi se om det heller blir årets aprilspøk.
Forreste - den neste bloggposten SKAL bli om meningen med livet. Jeg lover :) Den tar bare litt tid å skrive ^^
Jeg har funnet min sjelevenn når det gjelder dette. Vi er så gale at vi faktisk kan gå rundt i en by og se etter orddelingsfeil på skilt. Her er noen av de vi har funnet:
- Hjemme laget
- Hette genser
- Super salg
- Ananas biter
- Kamera overvåket (nesten en VG-overskrift - bare få med "prøverom")
- Tippe kommisjoner (denne er spesielt grov siden det heter kommisjonær)
og sist, men ikke minst:
- Synonym ordliste
Den siste er spesielt bra. Vi har da en ordliste, på norsk, med orddelingsfeil i tittelen. Jeg får rett og slett vondt. Hva er GALT med oss?
Jeg tror det begynte med en unnskyldning. Jeg tror det begynte dagen vi godtok "skjøre" i stedet for "kjøre" på østlandet. Likegyldigheten til språket spredte seg som ild i tørt hvetebrød, og før vi visste ordet av det reagerte ikke lærerne lenger på setninger som "hvem side skal vi lese til i morgen?" og "vet du, når jeg kom hjem i går [....]".
En annen ting som jeg ikke har tenkt så mye på før, men som jeg har begynt å legge merke til i det siste, er hvor mye nordmenn generelt bruker uttrykket "øøh.." eller "eeh..." mens de snakker. Dette gjelder forøvrig meg også. Grunnen at jeg la merke til det, var at jeg snakket med en venninne fra England på telefon, og etter omtrent ett minutt sa hun "jesus, Steffen, would you STOP going "eemmmm..." all the fucking time??".
Da jeg var 13, hadde jeg et nyttårsforsett om at det skulle bli det siste året jeg hadde nyttårsforsett - og det har jeg holdt. Derfor skal jeg begynne med en ny tradisjon: Hver 1. april skal jeg ha et nytt forsett - og hvis jeg ikke klarer å holde det, er det en aprilspøk! Lurt? :)
I år skal jeg - fra første april - slutte å si "øøøh" og "eeehm".
Så får vi se om det heller blir årets aprilspøk.
Forreste - den neste bloggposten SKAL bli om meningen med livet. Jeg lover :) Den tar bare litt tid å skrive ^^
Høvel + Hæl = Hææ??
I dag har jeg vært på sykehuset. I går også for så vidt. To plastiske kirurger diskuterte seg imellom hva de skulle gjøre med hælen min.
De bestemte seg for å høvle den ned og transplantere hud.
Jeg må si jeg syns det er merkelig. Skal de virkelig høvle den ned? Jeg mener - jeg har hatt sløyd. Riktignok sist i 8. klasse, tror jeg, men allikevel.
På venstre side: En høvel. Til høyre: To hæler. En fin kombinasjon? You decide.
Fikk forøvrig vite at de skal FILME selve operasjonen, så hvis det er noen som ønsker en kopi av videoen kan de bare si ifra til meg. Den er bare tilgjengelig i PAL-format.
Ah forresten! Hælen min, før siste operasjon, så omtrent sånn ut:
Bare at det dekket omtrent hele baksiden av hælen. Lurt å fjerne med andre ord :)
De bestemte seg for å høvle den ned og transplantere hud.
Jeg må si jeg syns det er merkelig. Skal de virkelig høvle den ned? Jeg mener - jeg har hatt sløyd. Riktignok sist i 8. klasse, tror jeg, men allikevel.
På venstre side: En høvel. Til høyre: To hæler. En fin kombinasjon? You decide.
Fikk forøvrig vite at de skal FILME selve operasjonen, så hvis det er noen som ønsker en kopi av videoen kan de bare si ifra til meg. Den er bare tilgjengelig i PAL-format.
Ah forresten! Hælen min, før siste operasjon, så omtrent sånn ut:
Bare at det dekket omtrent hele baksiden av hælen. Lurt å fjerne med andre ord :)
tirsdag 3. mars 2009
Moralens Voktere
I tiden som har gått siden Obama ble valgt inn til USAs neste president, har jeg fått høre fra både venner og kolleger at de er glade Obama ble valgt, og at Bush er borte. Det som er påfallende, er at omtrent ingen av de jeg har snakket med vet noe som helst om Obamas politikk. De vet at han "står for forandring" - og jeg kan forstå at enhver forandring er herlig etter åtte år med Bush, ikke misforstå - men hvis man bytter ut én farlig mann med en annen farlig mann, hva får man i så fall ut av det?
Jeg mener ikke at Obama er farlig. Langt derifra. Men hva vet vel de som ikke har satt seg inn i hva han står for, om det? Litt flere burde se på hva Obama har sagt. Han vil for stenge Gitmo, noe man selvfølgelig burde gjøre. Problemet med dette er selvfølgelig at det er en god del farlige fanger på Gitmo. Hva skal man gjøre med disse? Det er naturlig nok ikke Obamas feil at de er der, men det er han som får den ubehagelige jobben å rydde opp etter Bush. Dette gjelder også Irak: De har nå satt en dato for uttrekning av amerikanske styrker, men hva skjer med Irak når de trekker seg ut? Borgerkrig? Destabilisering av en allerede ustabil region? Igjen burde USA selvfølgelig aldri ha gått inn i Irak, og dette er heller ikke Obamas feil, men det er han som må ta konsekvensene hvis noe går feil. Jeg tviler dessuten på hvor positiv effekt man får av å spytte inn nytrykkede dollar i bedrifter som er i ferd med å gå under på grunn av inkompetanse - som Ford og GM. GM og Ford gikk elendig allerede FØR finanskrisen, så hvorfor skal de nå plutselig få støtte?
Noe annet som har vært gjennomgående, er hvor håpløst religiøst USA er. Eller i det minste hvor håpløst religiøst de mener USA er. Blant annet har jeg fått høre om Bush' "grusomme" motstand mot homofilt ekteskap, hvordan hans religiøse syn "kveler forskning" på livsreddende behandlingsmetoder, og hvordan han prøver å få innsatt konservative dommere.
Hvordan har det seg at det har gått dem hus forbi at det har vært en stor debatt i Norge om hvorvidt homofile skal få lov til å gifte seg? At det frem til 1973 (eller var det '72?) faktisk var FORBUDT med homofilt samleie her i landet? At vi her til lands har en bioteknologilov som er vesentlig strengere enn hva tilfellet er i USA? At også VÅRE regjeringer har plassert sine egne inn i ikke-politiske verv? Hva gjør oss bedre?
Det er veldig mye man kan arrestere Bush på i hans presidentperiode, men de tingene som blir nevnt først - etter krigene - er nettopp disse tingene. Hvordan har det seg at de samme menneskene ikke kritiserer de samme forholdene her hjemme?
De som kjenner meg, vet at jeg kan starte en diskusjon også om ting jeg ikke er uenig i. Noen vet også grunnen; jeg er av den oppfatning at folk burde ha gjennomtenkte meninger, så de ikke kan overtales av en hvilken som helst idiot med litt bedre overtalelsesevner enn snittet - for eksempel meg. Og tilfellet USA - spesielt Bush - er et godt eksempel på hvorfor.
Jeg mener ikke at Obama er farlig. Langt derifra. Men hva vet vel de som ikke har satt seg inn i hva han står for, om det? Litt flere burde se på hva Obama har sagt. Han vil for stenge Gitmo, noe man selvfølgelig burde gjøre. Problemet med dette er selvfølgelig at det er en god del farlige fanger på Gitmo. Hva skal man gjøre med disse? Det er naturlig nok ikke Obamas feil at de er der, men det er han som får den ubehagelige jobben å rydde opp etter Bush. Dette gjelder også Irak: De har nå satt en dato for uttrekning av amerikanske styrker, men hva skjer med Irak når de trekker seg ut? Borgerkrig? Destabilisering av en allerede ustabil region? Igjen burde USA selvfølgelig aldri ha gått inn i Irak, og dette er heller ikke Obamas feil, men det er han som må ta konsekvensene hvis noe går feil. Jeg tviler dessuten på hvor positiv effekt man får av å spytte inn nytrykkede dollar i bedrifter som er i ferd med å gå under på grunn av inkompetanse - som Ford og GM. GM og Ford gikk elendig allerede FØR finanskrisen, så hvorfor skal de nå plutselig få støtte?
Noe annet som har vært gjennomgående, er hvor håpløst religiøst USA er. Eller i det minste hvor håpløst religiøst de mener USA er. Blant annet har jeg fått høre om Bush' "grusomme" motstand mot homofilt ekteskap, hvordan hans religiøse syn "kveler forskning" på livsreddende behandlingsmetoder, og hvordan han prøver å få innsatt konservative dommere.
Hvordan har det seg at det har gått dem hus forbi at det har vært en stor debatt i Norge om hvorvidt homofile skal få lov til å gifte seg? At det frem til 1973 (eller var det '72?) faktisk var FORBUDT med homofilt samleie her i landet? At vi her til lands har en bioteknologilov som er vesentlig strengere enn hva tilfellet er i USA? At også VÅRE regjeringer har plassert sine egne inn i ikke-politiske verv? Hva gjør oss bedre?
Det er veldig mye man kan arrestere Bush på i hans presidentperiode, men de tingene som blir nevnt først - etter krigene - er nettopp disse tingene. Hvordan har det seg at de samme menneskene ikke kritiserer de samme forholdene her hjemme?
De som kjenner meg, vet at jeg kan starte en diskusjon også om ting jeg ikke er uenig i. Noen vet også grunnen; jeg er av den oppfatning at folk burde ha gjennomtenkte meninger, så de ikke kan overtales av en hvilken som helst idiot med litt bedre overtalelsesevner enn snittet - for eksempel meg. Og tilfellet USA - spesielt Bush - er et godt eksempel på hvorfor.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
