Meningen Med Livet

Mennesket er merkelig. Vi undrer oss over ting som hvor universet kom fra, hvilke stoffer verden er bygget opp av, og ikke minst hva meningen med livet er. Dette er spørsmål religion har prøvd å besvare, og mange av spørsmålene vi tidligere hadde rundt dette temaet, er nå besvart av vitenskapen.

Men ikke det kanskje viktigste, nemlig hva som er meningen med livet. Og det er ikke så rart: Meningen med livet kan vanskelig måles i tall og tegn. Det er et filosofispørsmål, og som all filosofi er den ikke bare vanskelig å enes om, men ofte også vanskelig å forstå.

Religiøse mennesker mener ofte at meningen med livet er å følge Gud. Dette er spesielt tydelig i monoteistiske religioner – og da særlig Abrahamsreligionene – men også i flere andre ployteistiske religioner er meningen med livet sidestilt med å følge gudenes vilje.

På den andre ekstreme enden av skalaen har man naturalister, som vil si at meningen med livet er enkelt: Det handler om avkommet, altså å få barn og sørge for at barna dine også får barn. Det handler om arv, og kun dét.

Problemet med begge sidene er at mennesket ikke har noen egenverdi: I religionen er det Gud som er verdien, og vår evne til å bestrebe verdiene som er målestokken for hvor vellykkede vi er i å finne meningen med livet; naturalismen sier at mennesket – som alle andre dyr – bare eksisterer for å reprodusere, og det tar da ikke hensyn til menneskets evne til abstrakte tanker.
Jeg hadde egentlig ikke lyst til å skrive om meningen med livet. Det er tungt stoff, og det kan lett bli ekstremt langt og ekstremt kjedelig. I tillegg er jeg lat. Kanskje særlig det siste. Jeg har gått mange runder med meg selv for å komme til standpunktet jeg har nå, og det kan godt hende at det forandrer seg igjen – mest sannsynlig gjør det nok det.

Derfor juksar me litegranne og skriver en kortversjon! Greit, så er den ikke så jævlig kort, men det er fordi jeg prater mye svada. Life sucks, get a fucking helmet som det så godt heter på pent norsk.

Så hva mener jeg er meningen med livet? Eller rettere sagt: Hva er meningen med livet? (Jeg har jo alltid rett.) Vel, kort fortalt dukket det opp i hodet mitt en gang jeg satt og tenkte over skjebnen. Jeg tror ikke på forutbestemthet, men det har vært tider der det føles som om noe var ment å hende. På det tidspunktet begynte jeg å tenke på om skjebnen var en guide, og at meningen med livet var å følge hintene skjebnen ga deg! Problemet med dette er at jeg er for opptatt av at ting skal være logisk. Jeg tror ikke på ting som ikke kan testes, eller som i det minste kan vise til noe helt grunnleggende logisk. En «skjebne» er ikke noe jeg føler at jeg kan gå god for. Men tanken på å ta hint fra livet rundt seg, den syns jeg var så god at den MÅTTE inn i mitt eget syn på meningen med livet.

Etter mye om og men kom jeg da altså frem til at meningen med livet er å ha det godt. Det er å nyte det livet har å by på, og å bli lykkelig. Så hvordan blir man lykkelig? Det varierer fra person til person. Men felles for alle mener jeg er dette: Man må være rasjonell egoist. Det vil si: Man gjør ikke det man har lyst til (droppe å lese, spise 25 hamburger hver dag), men det man mener at man får mest ut av (trene, lese, slappe av når man er sliten, kose seg når man har behov for det). Det høres kanskje enkelt ut – og det er det i og for seg også – men det er allikevel mange som ikke gjør det. Jeg er selv heller ikke flink til det alltid. Hvis man følger drømmen man har, om den så er å danse lambada på en elefant, så bli man lykkelig. Og finner man underveis noe man heller vil gjøre, så gjør da det. Man må bare innse at man må ta et rasjonelt valg, altså tenke over hva man gjør, og hvordan det vil påvirke ens liv.

Å late seg på sofaen hver dag i 20 år er ikke rasjonell egoisme. Det er bare egoistisk latskap :)