Religiøsitet og Objektiv Moral

[Dette er egentlig søndagens bloggpost]

Jo mer historie jeg leser, jo mer misliker jeg fanatisme. Det er relativt uvesentlig hvilken type fanatisme det er snakk om - om den er politisk, religiøs, rasemessig eller hva som helst; problemet med fanatisme er at det får folk til å følge en eller annen form for dogma, der all rasjonell tankegang blir sett bort fra. Utøveren av dogmaet vil hevde å ha den eneste rette moral, og alle som er motstandere er derfor onde, dumme eller i det minste uvitende. De hevder å ha en sann, objektiv moral.

Det finnes mange objektive sannheter i verden. Blant annet er det objektivt sant at 2+2=4, at jorda går rundt sola, og mye mer. Det aller meste som er objektivt sant, er vitenskapelig. Moral lar seg vanskelig bevise på samme måte; man kan argumentere for og imot moralske syn, men det er fryktelig vanskelig å vise til "overlegen" moral ved empiriske forsøk, for å si det på den måten.

Religiøse mennesker som hevder å ha den "rette" moral, løser dette problemet på en elegant, om enn utilfredsstillende, måte: De hevder at alle mennesker har en viss moralsk ledesnor som sier oss at noe er galt eller rett helt automatisk; dette er noe Gud har plantet i oss, og lovene han ga oss i form av bibelen er "den ene rette" moralen. Gud er med andre ord "garantiseddelen" for et objektivt moralsyn. Subjektiv moral, mener man, er farlig. Bare ved å følge Guds objektive morallover, vil samfunnet bestå og moralen seire.

Det er selvsagt mulig å påpeke sirkelargumentet her, med Guds eksistens og bibelens ufeilbarhet, men det har mange gjort før meg, og på en mye bedre måte enn jeg mistenker at jeg ville være i stand til å ytre selv. Et større problem er faktisk at de kaller moralen fra Gud "objektiv". For så snart moralen kommer fra noe eller noen, er den subjektiv; spesielt gjelder dette hvis den ikke begrunnes, bare forsvares fra autoritet: "Gud sier det, derfor er det slik".

Det dummeste argumentet blir allikevel når man hevder at det er viktig å følge Guds moral på grunnlag av at den er uforanderlig og derfor skaper grobunn for stabilitet i samfunnet. Bibelen er full av selvmotsigelser når det gjelder hva som er rett og galt; det nye testamentet spesielt strider i veldig stor grad med det gamle testamentet. Hvis det er sånn at Gud er ufeilbarlig, og Guds moral er uforanderlig, hvorfor bestemte Gud seg for å forandre det perfekte moralsystemet? Og hvis det er sånn at det er Jesus' morallære vi skal følge - hvorfor laget ikke Gud de morallovene med én gang? Eller for den saks skyld: Hvor i det nye testamentet - sett bort ifra Pauls brev til de forskjellige menighetene - finner man noe negativt om homofili? Hvor kan man høre Jesus si noe om dette?

Det virker nesten umulig å påpeke dette til en religiøs fundamentalist og få et ålreit svar. Det vanligste svaret er: "Hvis du mener at det ikke finnes noen objektiv moral, hva er det da som hindrer deg fra å gå amok og drepe alle du ikke liker, stjele det du vil ha, og voldta kvinner du har lyst på? Du har jo ikke en høyere moral å svare til?" Til det har jeg ett svar: Hvis det eneste som hindrer deg fra å stjele, voldta og drepe er at du er redd for Guds straff, da har du store problemer, og du bør søke profesjonell hjelp. Det som hindrer meg er for det første samvittighet (som forøvrig kan forklares evolusjonsbiologisk) og for det andre en visshet om at et samfunn ikke kunne fungert om alle gikk rundt og drepte, voldtok og stjal som de selv ville. Og sist, men ikke minst: Jeg har ikke lyst. Rett og slett.

Det mest vesentlige her er poenget med et fungerende samfunn. Vi hadde regler så vi ikke løp rundt og drepte, voldtok og stjal lenge før Norge ble et kristent land, og andre land har hatt det samme. Man har innsett at for at mennesker skal være i stand til å leve i nærheten av hverandre, trenger man leveregler som vil kunne være almenne. Alle vil kanskje ikke være enige i alle reglene, men man inngår kompromisser og kommer frem til en løsning alle som bor der i stor grad kan enes om. Det er slik man får et rettssamfunn.

Selvfølgelig velger vi moralen som passer oss best - men ikke bare oss, men de rundt oss. Dette gjelder alle, også religiøse mennesker: Ingen i Norge steiner lenger utro kvinner eller homofile menn; ingen i Norge vil argumentere at det er akseptabelt med slaveri, selv om det står det i bibelen; ingen i Norge vil forsøke å gjenninføre heksebrenning, selv om det i både bibelen og koranen står "en heks skal du ikke la leve". De religiøse, som hevder at Guds moral er "ufeilbar" og "perfekt", velger samtidig vekk de moralske lovene de ikke er enige i. Akkurat som resten av oss. Vi har forskjellig syn på rett og galt; det er sånn et samfunn forandrer seg. Moralen er subjektiv, og den er i konstant forandring. Og godt er det. Det er heldigvis fullstendig mulig å få et velfungerende samfunn uten å måtte spørre om råd fra Skybert og enhjørningene hans.