Verneplikt og Tvang

Her til lands har vi en sterk feministbevegelse. De av dere som har lest noe av det jeg har skrevet vet vel godt hva jeg syns om feministbevegelser, men den er nå der uansett. De hevder at de kjemper for likestilling - på alle områder - men på ett område har de overhode ikke kjempet for likestilling: Den norske verneplikten. Og selvfølgelig har de ikke det; ingen vil vel kjempe for å bli tvunget inn i et års tap av inntekt eller studier! Riktignok gjør dette dem igjen til hyklere, som jeg for så vidt også påpekte kraftig i forrige bloggpost, men hva gjør vel det så lenge det kommer en selv til gode?

Men jeg skal ikke bruke mer av plassen i denne bloggposten på å rakke ned på feminister. Det er vernepliktens tur.

I Norge har vi allmenn verneplikt. I hvert fall i teorien. Det innebærer at man er pliktig til å tjene sitt land i de militære styrker - eventuelt i sivilforsvaret hvis man er pasifist - i en viss tid; i Norge tar man utgangspunkt i 12 måneder. Problemet er at bare et sted mellom 30% og 40% fullfører verneplikten. Dette gjør ikke plikten særlig allmenn, og det er ofte veldig tilfeldig hvem som slipper og hvem som må ut. Fra et likestillingsstandpunkt burde det dessuten være åpenbart at kvinner også må være en del av en virkelig allmenn verneplikt - og da sitter vi plutselig igjen med omtrent 20% av de innkalte som gjennomfører. Det er rett og slett ikke plass til flere.

Som tidligere nevnt fører militærtjenesten til tap av et studie- eller arbeidsår. Erstatningen man får er to tilleggspoeng og opptil 30.000 kroner. En person som tjener minstelønn i Norge, får mer enn 180.000 kroner. Erstatningen man får stemmer altså dårlig med det man taper.

Enkelte har tatt til orde for å bøte på dette ved å gi bedre studietilbud under verneplikten. Det syns jeg i og for seg er et godt tiltak, men det blir litt som å bøte på et beinbrudd med plaster. Problemet er ikke hvilke tilbud man har, eller hvor givende vernepliktstiden er - det er ikke engang at det ikke lenger er "allmenn" verneplikt; problemet er at man blir tvunget til å jobbe for staten. Staten TAR et år av ditt liv. Det er snakk om lovlig frihetsberøvelse med fengsel som straff for å nekte.

Det finnes ikke ett eneste firma som kan pålegge sine ansatte å jobbe et år for luselønn. Vi roper opp i avsky når vi finner ut om utenlandske arbeidere som arbeider for kost og losji - ofte flere på samme rom - pluss et par tusen i måneden; når det samme skjer med norsk ungdom under verneplikten er det forbausende stille.

Er det bare jeg som lurer?