Feminister Er Kvinneundertrykkere!

Ja, det mener jeg. Til forskjell fra "Feminister og Tomflasker"-posten, er jeg helt 100% seriøs når jeg skriver dette. Altså - det er ikke sikkert at alt jeg skriver her er seriøst - sannsynligvis ikke - men overskriften står jeg for.

Det perfekte eksempelet er en reklame jeg leste i dag. Eller strengt tatt, siden klokka nå er ti over halv ett, leste jeg den først i går. Den heter "Med et pennestrøk kan lønnsgapet minskes". For det første kan man selvfølgelig minske alle lønnsforskjeller med et pennestrøk - staten kan jo bare tvinge gjennom lik lønn for alle - men det man her da snakker om, er at kvinner i Norge i snitt tjener 85% av hva menn gjør. "For de i kvinnedominerte yrker med høy utdanning" (hvordan kan forresten et yrke ha høy utdanning??) er visst forskjellen enda større - der tjener kvinnene 80% av hva menn gjør. Nå skriver ikke Lisbeth Normann verken hva som er et "kvinnedominert yrke" (gjelder det også der man har 51% kvinner, eller hvor går da grensen?) eller hva som menes med "høyere utdanning" (høyere enn VGS? Alle bachelor-fag?), og hun gir heller ingen kilder, så jeg skal ikke diskutere validiteten av påstanden hennes. Det jeg derimot skal kommentere, er konklusjonene.

Som sagt innledningsvis, er det selvfølgelig helt riktig at staten kan redusere - ja faktisk viske ut - forskjellene i lønnsnivå. Staten er den eneste aktøren som lovlig kan bruke vold, så til syvende og sist kan de tvinge alle til å ha samme lønn. Dette er jo for eksempel en av basisene til kommunismen. Det er selvfølgelig ikke dette de er etter - de vil rett og slett at kvinner og menn skal ha lik lønn i snitt.

Jeg vil her påpeke at det er andre befolkningsgrupper som burde føle seg mye mer tråkket på. Hva med innvandrere med høyere utdanning? Eller homofile som blir trakkasert ut av arbeidsplassen? Hvordan har det seg at kampen om likestilling så til de grader handler om kjønnskamp når Norge har blitt kåret til verdens mest likestilte land? Et forslag: Se på all diskriminering - uansett om det er på bakgrunn av kjønn, legning, hudfarge eller navn - som et onde og bekjemp det i sin helhet. Å bare kjempe for seg selv på måten Normann gjør nå er moralsk forkastelig, og like egoistisk som hun indirekte klandrer menn for å være.

Legg merke til, hvis du gidder å lese artikkelen, at hun nevner noe fra USA:

"Den første loven Barack Obama skrev under på som ny president, handlet om likelønn. Med et pennestrøk gjorde han det ulovlig å lønnsdiskriminere på bakgrunn av kjønn på samme arbeidsplass. Obama har tatt likestillingssinken USA et steg videre. I Norge kan Regjeringen signere likelønnskommisjonens innstilling før valget – med et pennestrøk kan de trekke Norge et steg videre. Vil de det?"

For det første: Obama skrev altså under på en lov som allerede eksisterer i Norge. Det er allerede lover mot å lønnsdiskriminere på bakgrunn av kjønn. Måten det blir fremstilt på, virker det nesten som om hun sier "dette er noe vi også burde gjøre i Norge!" Dette er ganske sikkert bevist, spesielt siden hun i etterkant godt kan si "alvorlig talt, dette er bare et eksempel på at fremskritt kan komme med et pennestrøk".

For det andre: Jeg håper virkelig at regjeringen ikke vil "trekke Norge et steg videre", som hun så pent sier. Det hun i bunn og grunn vil, er at yrker som er kvinnedominert, skal få statsstøtte i form av lønn til de kvinnelige ansatte - eventuelt at kvinnedominerte yrker skal få lønnsøkning utelukkende fordi de er kvinnedominerte yrker.

Hvordan er dette ikke kjønnsdiskriminering?

Hvordan har det seg at diskriminering er greit, så lenge det er ens egen side som tjener på det? Jeg syns ingen form for diskriminering er greit - ei heller kjønnsdiskriminering. Derfor reagerer jeg med vantro på en slik uttalelse. Grunnen til at sykepleiere tjener dårlig, er at de er i offentlig sektor. Lærere likeså. De har få studiepoeng, og de jobber for staten - som ikke kan konkurrere med det private næringlivet.

Obama gjorde en viktig ting da han forbød diskriminering. Men han har gjort noe annet også: Han har sagt til den afroamerikanske befolkningen i USA at de har ansvar for å dra seg selv opp. Alt de kan gjøre er å legge til rette for alle borgere - det er opp til hver enkelt å benytte seg av mulighetene. I Norge har vi gratis skolegang ut universitetet, hvis du ser bort ifra en nærmest symbolsk semesteravgift og utgifter til skolemateriell. Man kan med andre ord bli hva man vil hvis man er flink nok. Hadde Normann vært ærlig interessert i kampen for likestilling mellom kvinner og menn, hadde hun i stedet for å be om tre milliarder til "utjevning av kjønnsforskjeller" bedt instendig om at flere kvinner utdannet seg til ingeniører og færre til sykepleiere - for når mangelen blir stor nok, går lønnen opp. Se bare på lærerne. Det kan hun selvfølgelig ikke gjøre; hun er jo selv sykepleier. Man er seg selv nærmest.

Det er også en annen ting som ikke blir nevnt av Normann - eller noen andre feminister - i denne "kampen": Sikkerhet. Når man jobber i offentlig sektor, spesielt offentlig helse- og utdanningssektor, har man en sikkerhet om at man vanskelig kan sparkes. Offentlig ansatte har så mange rettigheter, og er så godt organisert, at det i seg selv ville gjort det vanskelig å si opp noen - og når man i tillegg bor i verdens rikeste land, er en jobb for staten den sikreste man kan få. Så det man gjør når man velger offentlig sektor, er at man velger bort høy lønn til fordel for sikker ansettelse.

Siden Lisbeth Normann er så god på å holde rede på statistikk, så kan hun kanskje svare på følgende spørsmål: Hvor mange ansatte i offentlig sektor har mistet jobben i Norge etter finanskrisen? Hvor mange i privat sektor? Og ikke minst: Hvor stor andel av dem er kvinner?

Jeg tror du vil finne at svaret gjenspeiler risikoen man tar ved å velge et "manneyrke".